Luefest

Jeg og den herlige mannen jeg bor sammen med har nettopp kjøpt oss leilighet, og for å kunne utelukke absolutt alle muligheter for å rote meg selv inn i en privat finanskrise, tok jeg en avgjørelse da vi kjøpte:
jeg skal ikke kjøpe meg nye strikkerelaterte produkter før jul. 
Jeg har så altfor, altfor mye garn som det er, og lagrene har godt av å nektes påfyll for en stund.
Men det er jo typisk: jeg har mer lyst på nytt garn nå, enn jeg har hatt noen sinne. Jeg innser at jeg har valgt meg feil sesong for garnkjøpestopp..
Allikevel har jeg klart å holde løftet mitt hittil (kun med unntak av 2 nydelige glassknapper og 6 strømpepinner kjøpt for en tier på Fretex -jeg klarte ikke å gå fra dem!), og jeg har så smått begynt å minske i garnlagrene.

Men det kommer stadig påfyll i samlinga. Som da jeg fikk "låne" litt garn på Trondheimsbesøk. Den supreste Irene lot meg tigge til meg en del alpakkanøster fordi jeg ikke hadde med meg nok garn til ferieturen.

Tilsammen 6 nøster Alpakka fra Drops har blitt noen luer. 2 nøster av hver av fargene sennep (2923), mosegrønn (7895) og melert brun-med-innslag-av-rødt-og-grønt (5470).
En etter en har en ny lue falt av pinnene, en slags innimellom-alt-annet-strikk. Kjekt og greit og praktisk. Og det er utrolig morsomt å improvisere teknikker underveis. 

Selv om teknikkene på alle luene er forskjellige, har jeg strikket dem over samme grunntanke: 

132 masker på pinne 3. Vrangbord i en stund, før jeg skiftet til pinne 3,5 

og improviserte med striper og/eller struktur underveis. 

Gøyal strikk, supre gaver og en lur måte å unngå restegarn på.
Takk Irene!

True Blood

Helt siden jeg flytta inn i den gule halsen min, har jeg fantasert om å lage flere.
Og garnlageret mitt avgjorde at hals nummer 2 måtte bli en hals for oss som er
over gjennomsnittet glad i de som er glad i liksomblod (jfr. serien True Blood).

Halsen er så deilig, den er enkel å lage og fantastisk anvendelig. 

Denne gangen har jeg testa ideen min med Finull,

og det er virkelig utrolig hvor mykt resultatet blir etter en vask!

 Suksessen med den gule halsen har også resultert i et nedskrevet mønster! 

Jeg har laget en .pdf og lagt den ut til gratis nedlasting på Ravelry. 

Jeg håper inderlig at mønsteret er mulig å forstå for andre enn meg, 

og at jeg har klart å forklare meg på en noenlunde grei måte. 

Hvis ikke må dere bare si ifra, sånn at jeg kan gjøre om litt. 

For om noen har lyst til å prøve seg, blir jeg superglad. 

Åh, så spennende!

Garn: Finull fra Rauma, blodburgunder, farge 425

Pinne: 5,5 og heklenål 4
Vekt: 90 gram

Mønster: Egenkomponert, og gratis på Ravelry her.

Skjef uten slutt

Jeg bor (beleilig nok?) rett ved Du Store Alpakka sitt utsalg i Oslo. Og da det var salg på Tynn Alpakka i sommer, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kjøpte blant annet fire melerte brunsvarte, deilige nøster. 

Planen med de mørke nøstene var å lage et slags halsplagg som jeg og den herlige kan byttelånepå.

Og i slutten av august satte jeg i gang. Men strikkinga har tatt overmåte lang tid. Det var ensformig arbeid, og til tider rett og slett kjedelig, noe som førte til at jeg fort degraderte hele greia til å bli et reisestrikketøy. 

Når man er på ute på tur, og ikke har andre muligheter enn det ene strikketøyet man har med seg, 

er man liksom bare nødt til å strikke i vei. Men det får da være måte på hvor stort strikketøy man klarer å få med seg i veska.

Altså: jeg tør ikke påstå at jeg begir meg ut på noe lignende med det første.

Skjerfet uten slutt viste seg imidlertid å være et svært så vellykket prosjekt. Strukturstrikk er (tross alt) supereffektfullt, og jeg liker looken. Skjerfet er brukbart, varmt, det har fine farger og er velfungerende på alle måter. Og den herlige og jeg kan byttelånepå så mye vi bare vil.

Skjerf uten slutt: 228 masker, dobbel perlestrikk i omtrent 27 cm. 

Garn: Tynn Alpakka fra DSA, melert brunsvart (farge 162)
Pinne: 4
Vekt: 137 gram
Da jeg var kommet godt i gang med de 228 maskene mine i kjedelig dobbel perlestrikk, så jeg at de 200 grammene jeg hadde til rådighet godt kunne avse en god del. Dermed: matchende lue.

Lua: Jeg la opp 132 m på pinne 3,5mm  og strikket 6 cm dobbel vrangbord (2 rett, 2 vrang) før jeg skifta til dobbel perlestrikk. Enkel og grei, og også rimelig kjønnsnøytral. Lua veier nøyaktig 56 gram.

Knøttestrikk

I begynnelsen av forrige uke hadde nøstebloggen til Nøstebarn et fint innlegg om Amandaprosjektet. De ville bidra med ti hesper garn, og lette etter strikkere som ønsker å strikke noe til en god sak.
Og heldige meg får gjøre nettopp det! For noen dager siden fikk jeg dette garnet i posten:

Prosjektet går ut på å strikke til sykehus, og avdelinger for premature og/eller alvorlig syke, nyfødte barn, for å gi dem bedre livsvilkår i de første (og kanskje kritiske) ukene/månedene.
Her har jeg saksa ut litt fra prosjektets hjemmesider:
Små kropper som er syke trenger nemlig ekstra påpass, og mens Amanda lå der, ble vi oppfordra til å strikke til henne. Mest for hennes del; hode, tær og hender er der vi mister mest varme, men også for egen del, for å bryte opp alt det hvite/alt det "unormale" med litt farger, og få det litt "normalt" rundt henne.

Vi fikk også vite at de gjerne skulle hatt flere, helst mange. Det kommer heldigvis alltid nye barn til verden, og noen av dem vil trenge ekstra hjelp. Da kan ei lue, et teppe, et par sokker og kanskje noen votter bety mye. For den lille, og for de som står rundt; Det at noen bryr seg nok til å bruke tid på å strikke/hekle...

Jeg gleder meg til å ta fatt, nyfødtstrikk går jo superfort! Og når formålet er så meningsfullt og fint er det bare hyggelig å strikke småsaker. De ønsker seg fortrinnsvis luer, sokker, votter og tepper, og jeg tror at jeg skal benytte sjansen til å prøve meg på nye farge- og strukturstrikkomboer.
Kanskje jeg skal prøve Nøstebarn sine fine nyfødtgratisoppskrifter også!

Akkurat passe

Etter en storartet Trondheimstur sitter jeg igjen med haugevis av gode minner, fine bilder og nye prosjekter. 

På lørdag ville(?) den fantastiske sønnen til venninna mi være modell for det han fikk i 9månederspresang.

Jeg har blogga om klærne tidligere, men det er jo klart at de må vises fram med noen inni også. 

Her får dere noen smakebiter av den morsomme opplevelsen 

(men ettersom dette er internett, får dere ingen ansikter). 

Rastafaridressen satt som et skudd. 

Den barske nøstebarnjakka passer også denne vinteren:

Og også den grå lammeullsgenseren ble en hit:

Genseren endte opp med "ædda-bædda"-knapper fra Snella og Petronella. 

Kjekt at lillemannen har en så herlig og knappesamlende mor! 

Heldig hals

Jeg kjøpte et guloransje ullnøste i en garnbutikk en gang, med en fantastisk farge jeg er hinsides forelska i. Nøstet har ligget i kurven sin og ropt på meg lenge. Men hva bruker man en så nydelig, nesten flammeaktig, fyldig og frisk klump på? Hva kan være verdt en så fin farge?

Svaret fant jeg når jeg fant fram vinterjakka mi, fargen passer perfekt til den blå jakka. Det var avgjort: dette måtte bli en hals til meg selv.

Garn: 100 gram Tines, minner om PT2.
Pinne: 5,5 mm
Mønster: fra hodet, bladene inspirert av deler av ytterborden til det velkjente Haruni-sjalet.
Slik gjorde jeg: Jeg la opp 80 masker. Strikket og strikket, rundt og rundt. Superpraktisk film-strikk, med rettstrikk hele veien. Med 22 gram garn igjen, kom jeg på: Haruni-borden er delelig på 20! Og hva ville vel ikke vært bedre enn en bord som utvider seg littegrann nederst? Smart, synes jeg. Da unngår jeg en glippe mellom halsens slutt og jakkekragen. De siste 22 grammene gikk dermed med til bladborden. Jeg gjorde om litt på Haruniborden, og strikket den rundtogrundt. Jeg hadde 3 meter garn igjen da kanten var ferdigheklet. Heklinga ble gjort med dobbelt garn, for å få litt tyngde i kanten.
Da trådene var festet slang jeg hele greia i vaskemaskinen. Litt for å mykgjøre, litt fordi at den var stor. Den kom ut derfra i en akkurat passelig, tovet og supermyk stand. Flaks! Og glede fra ende til annen.

Jeg hiver meg på utfordringen til Pinnekroken denne gangen også, jeg.
Utfordring 13 lyder: "toving".

Tøffelbonanza

Etter min mening er tøfler noe man alltid har bruk for. 

Tova tøfler varmer så godt! 

Av og til kan det nesten bli for mye av det gode. 

For mange år siden forelsket jeg meg en en firkanttøffelvariant som jeg siden har utviklet etter eget behag. 

Jeg har oppdaget at å bestemorhekle noen av rutene i lapperemsa, gir tøflene et fargerikt (og humoristisk?) preg. Og jeg hekler ofte bestemorruter til disse tøflene. Det er en genial måte å bli kvitt rester på, selv om man innimellom ender opp med et nokså fiffig resultat. 

I august 2008 skrev jeg dette i et innlegg her på bloggen: 

"Jeg elsker å lage tova tøfler til alle jeg kjenner, og har sikkert laga over 100 par gjennom tidene. 

De er så gode å ha på, og et must til kalde vintre. Jeg fant en oppskrift på nett for lenge sida, 

og er veldig usikker på hvem som har rettighetene til designet. 

Jeg har imidlertid laga min egen versjon, utarbeida ut fra bilder jeg har sett av liknende tøfler. 

I etterkant har jeg hørt at Husfliden har rettighetene til et liknende design, 

men jeg har også sett tøflene i konkurrerende butikker, til og med i andre land."

Og dette stemmer godt fremdels. 

I tillegg vet jeg faktisk ennå ikke hvor opphavet til disse tøflene kommer fra. 

Men jeg har laget en egen oppskrift, den kan dere finne her. Jeg følger aldri den oppskriften slavisk, den utvikles og forbedres fra gang til gang, men den er et godt utgangspunkt. Og størrelsene, de avhenger jo av vaskemaskiner, strikkefasthet, garn og denslags. Så noen pålitelig størrelsesguide har jeg dessverre heller ikke. Under minuttene med bildetagning på sofaen i går ettermiddag, fant jeg også ut at kun ett av parene jeg har laget passer perfekt til noen i denne husstanden. De fleste av disse tøflene må dermed bli gaver, eller toves igjen, slik at de blir mindre.

Torun vant et par tøfler i bloggkonkurransen min i sommer. Ønsket lød: blå eller lilla, varme og gode. 

Nå er tøflene endelig overlevert, fine og ensfaget blå og svarte (som de over, men i blått). 

Nydelige. Men bildebevisene har jeg klart å miste! 

Men jeg lover, konkurransen (med regler og det hele) ble riktig utført, og til og med riktig avsluttet.
(Eller hva, Torun?)

Tusen takk til utfordringsbloggen Pinnekroken som har gitt meg motivasjon i forhold til å ferdigstille alle disse tøyremsene. Noen par ble strikket/heklet i august, de fleste i september. Men toving, fotografering og blogging, ville aldri skjedd så raskt dersom ikke dere hadde hatt en fottøyutfordring denne måneden. Så dette føles godt. Ferdig, hurra!

Og gurimeg, med disse kan jeg faktisk bli med i både hekle- og strikkekonkurransen!

Lilla lykke

Ingenting er som å gi bort noe man vet kommer til å bli brukt. Og denne kjolen "måtte" jeg bare strikke.
Det faktum at det bare tok 3 dager fra jeg la opp de første maskene til kjolen lå til tørk, sier sitt.
Mottakeren var selvsagt: lille Fie. Og selv om alt kler den smukke, synes jeg denne kjolen tar kaka.

Oppskrift: Magda av Tora Frøseth.
Garn: New Zealand Lammeuld fra Filcolana, skittenlilla (farge 247, Heather)
Pinner: 2,5 mm og 3 mm
Størrelse: 4 år
Vekt: 97 gram
Knapp: en lillarosa, enslig perlemorknapp plukket med fra en restekurv jeg gikk forbi en gang.
Mods: Jeg la opp til størrelse 6 år. Dette gjorde jeg for å få halsåpninga litt videre, slik at ulla ikke ble liggende mot huden i halsen. Jeg fulgte 6-årsinstruksene fram til jeg hadde økt til maskeantallet for str 4 år ved armene. Derfra fortsatte jeg i str 4 år.
Fellingene for å få puffermer på toppen av ytterst på armene: felte raskere enn mønsteret sier, for å få større puff-effekt. I tillegg felte jeg to masker ekstra i overgangen mellom skulderen og perlestrikken, for å forsterke effekten ytterligere. Jeg strikket en omgang perlestrikk mindre enn det oppskriften sier før jeg felte. Dette for å få en nettere skulder.
Økingene nedover kjolen gjorde jeg hver 10 omgang, og med 2 m i hver side, hver gang. Dermed ble kjolen symmetrisk, og mønsteret kunne legges ut likt på hver side. Før jeg felte strikket jeg 36 cm, målt fra under armene.
Jeg lagde alle økningene ved å lage en omvendt løkke rundt pinnen, det synes jeg gir et jevnere resultat.

Kjolen ser fantastisk ut på, og varmer akkurat passelig utenpå f.eks. en tynn genser.
Og jeg er veldig fornøyd med garnvalget: tynn og lett.

Å bruke knappene mine som fotograferingsbestikkelse var superlurt.

Selv om det endte opp i kanskje litt for mange bilder til bloggbruk?
Knappene er utrolig populære når noen fra den yngre garde kommer på besøk.
Og dessuten: makan til pedagogisk leketøy! 

Dersom man ønsker et matematikkfaglig fokus på leken, er altså dette et hett tips. 

 

Med fare for å bli en førskolelærerblogg, her er noen stikkord for
voksenstyrt mattelek som kan gjøres under en fotoshoot:

sortering, kategorisering, telling, størrelse, sammenlikning, addisjon, subtraksjon, farger, figurer, former, dyr..

Og sånn kunne vi holde på i det uendelige. Utrolig inspirerende!

Den barnestyrte leken viste seg å gå ut på mye av det samme, 

men inneholdt også undring, fantasiutfoldelse, rollelek og utforsking av 

"hva skjer dersom jeg sørger for å rote til hele systemet, og kaster alle knappene utover gulvet?"

Det viste seg at det ikke skjedde stort.. 

Det var faktisk ingen som brydde seg nevneverdig om nøyaktig hvor knappene lå, 

de ga oss mye glede uansett hvor de var. 

 Jeg kommer definitivt til å strikke flere Magdaer. For en kjole! Og for en oppskrift!

Fantastisk lettforståelig og godt skrevet, i tillegg til å gi et nydelig resultat. 

Dette bildet ble tatt for noen uker siden.
Å få delta i hele prosessen er noe denne frøkna setter stor pris på:
"nøste garnet selv?"

Ja, gjerne det!

Kullsvart glede

Åååh, hvilken fryd! Jeg har ønska meg et gigantisk og enkelt sjal med en kraftig kantbord i lang tid. Enkelt, men stilfult. Til fest, og hverdags. Luksusgarn tiltenkt et slikt et har ligget klart en stund. Og ettersom kulda har begynt å sette inn og sjalbehovet for alvor begynner å melde seg, måtte jeg bare. Supermyk merino (glans, mykhet, varme), sammen med en tråd mohair (ja, it's back! Puseull fra angorageit), gjør luksusfølelsen komplett.

Å strikke Haruni med bare kantborden viste seg å være mye enklere enn jeg trodde. Jeg så for meg timevis med strikking feil vei, og enorme mengder frustrasjon, telling, flytting av masker og juksing i mønsteret. Men oppskriften er imponerende godt forklart, og herlig oversiktlig, så jeg støtte faktisk ikke på verken frustrasjon, juksing eller feil-vei-strikking. Selve strikkinga tok meg under en uke, selv om jeg strikket på andre ting innimellom. Tjukke pinner til stort, motiverende sjal = fort gjort.

Oppskrift: Haruni av Emily Ross. Gratis på Ravelry.
Garn: BBB Filati Merinos Extra holdt dobbelt og en enkel BBB Filati Kid Merino, begge kullsvarte.
Pinne: 5 mm
Vekt: 163 gram, hvorav 100 gram merino og 63 gram mohair. Forlett med andre ord!
Mål: 240 cm i vingespenn. Og 85 cm fra opplegget til nederste bladspiss.
Modifikasjoner: Jeg la opp 7 masker, og strikket rett på retten og vrangt på vrangen (rettstrikk).
Jeg økte 4 masker på hver pinne på rettsiden, og 2 masker på hver pinne på vrangsiden.
Dette gjorde jeg til jeg hadde 329 masker på pinnen. Da lagde jeg kantborden (chart B i mønsteret).
Ettersom jeg bare ville ha mønsteret på bladene, droppa jeg økingene og fellingene som er tegna opp til venstre for det gule i mønsteret. På pinne 1 strikka jeg 2 rett sammen, 15 r, ssk. På pinne 3: 2 rett sammen, 13 r, ssk. Osv.

Jeg hekla løkkene med to tråder av merinoen og to tråder av mohairen, for å gi den mer tyngde. Merinoen takka dessverre for seg midt i avheklinga, men det løste seg fint ved å bruke tre tråder mohair. Etter blokking har jeg faktisk problemer med å se både skjøt og forskjell.
Hurraa! Jeg elsker dette sjalet! 

Alle bildene er tatt av min kjære.

Festlig variant?

I vår strikka jeg et nydelig, hvitt blondeteppe til en baby. 

Og i kjølvannet av teppeekstasen avgjorde jeg at å strikke et til, med morsomme striper, ville være smart. 

Så jeg satte i gang med ull i grå og lilla nyanser, med et stort nok lager å ta av.

I retrospekt har jeg litt problemer med å skjønne hvorfor jeg bega meg ut på dette prosjektet. 

Jeg vet ærlig talt ikke om jeg synes teppet er kult eller stygt. 

Jeg gjorde unna stripene i mai, mens ytterborden har hengt over meg gjennom hele sommeren. 

Makan til langtekkelig arbeid! 

Spesielt når usikkerheten rundt det ferdige produktet har vært så stor. 

Etter en god runde i vaskemaskinen ble teppet faktisk supermykt, 

så der har vi et pluss: det kan brukes. (I mørket?)

Oppskrift: Den samme som sist, Babysvøbet -det hele kongerike av Marianne Knorborg.

Gratis i det danske magasinet Ude og hjemme her, eller på engelsk her. 

Størrelse: 120 x 120 cm

Garn: Den innerste firkanten er strikket av 77 gram Tines (fra garnbutikk i Riga), 

minner litt om Finull/PT2. 

Stripene er strikket i Finull- og PT2-rester, resten av det grå Tines-nøstet og litt grå Kauni.

Ytterborden er strikket av grå Kauni. 

Pinne: 4 mm

Total vekt: 357 gram.

Mods: stripene er strikket rundt og rundt, ellers ingen.  

Jeg tror usikkerheten min kan ha med å gjøre at grånyansene beveger seg over et stort spekter.

Noen av nyansene er mer brune/blå/hvite enn andre, så kanskje det er der det blir kræsj? 

Teppet er i det minste mykt og varmt. Det skal sies. 

Men om dette er fint nok til å bli en gave, vet jeg ikke. 

Om ikke annet kan jeg kanskje bruke det selv?

Kash-silk!

Jeg har en stor klump herlig, vaniljeisfarget kashmirsilke liggende. 

Og det er vel ingen overraskelse at jeg synes denne saken var verdt en tjefemkroning på loppis.

Den kom til og med i originalinnpakning fra produsenten!

I dag tok jeg fram det vidunderlige garnet

for å se, kjenne og fantasere

rundt hva i all verden det kan være verdt å bruke dette garnet på. 

En sånn klump bruker man jo ikke til hvasomhelst. 

Her må en stor grad av ytterst skjerpet gjennomtenkthet benyttes. 

Eller må det? 

Etter et søk på Ravelry tror jeg klumpen min kan være dette garnet. 

Og dersom vi går ut fra at papphylsa inni veier omtrent 150 gram, 

vil det altså si at jeg har 1 kilo og 

OVER 13 KILOMETER kashmirsilke! 

Enorme mengder (/lengder) med andre ord. 

Så hvis jeg velger å lage noe mislykka og rart, vil jeg jo (alltid?) ha mer igjen. 

Om jeg går inn for det kan jeg for eksempel ende opp med ufattelig mange lace-sjal, 

men sjansen for at jeg holder ut noe sånt, er nok rimelig minimal. 

Jøye meg. 

Luksusluksusluksus! 

Det knaker når jeg tenker..

Hva i all verden skal jeg lage?

Egenoppmuntring

For tida har jeg en liten pause fra barnestrikken. 

Og smertelig får jeg erfare hvordan dette straffer seg for en som liker å komme med hyppige bloggoppdateringer med presentasjoner av fiks ferdige saker og ting. 

Nå har jeg ingen ferdige prosjekter, men jeg har mye på gang. 

Den grå lammeulla under her blir en Paulie til meg selv(!). 

Sammen med olivenfargede striper tror jeg susen gjøres.

Jeg begynte på den i slutten av august, og håper på å bli ferdig snartsnartsnart! 

Heldigvis er felling av bolen like rundt hjørnet, og kun armer og knappestolper gjenstår. 

På bildet under vises grå ull som forhåpentligvis skal bli en Herlig Herrewseater til min herlige. 

Da jeg hadde kommet en god lengde nedover på bolen visket en fin fugl meg i øret: 

"hva med å vaske en prøvelapp for å se hvordan ulla oppfører seg? 

Du har jo tross alt kjøpt garnet (omtrent) gratis på et marked i Riga, og aner ingenting om det"

Øøh. Hva skulle jeg gjort uten mamma?

Dermed har det seg at prøvelappen jeg strikket så samvittighetsfullt (ja, jeg lærer av mine feil), 

ligger og venter på litt mer ull, sånn at jeg kan sette på en ullvask som inneholder mer enn en liten rute. 

Store ting tar gjerne litt tid.. 

I tillegg til dette har jeg selvfølgelig mer på pinnene:

Kullsvart Haruni-sjal i egenmikset merino-mohair(!)blanding, med glattstrikk før ytterborden. 

Grønne, tynne, kjedelige ribbestrikksokker i superwashull.

Et lilla- og gråstripete babyteppe i Finullrester/Kauni etter denne oppskriften.

Julepynt av ulike slag. 

Brun-svart melert skjerf uten slutt, med matchende lue i Tynn Alpakka. 

Tovatøfler, selvsagt. 

Jeg har altså litt å ta av, og endel prosjekter som må fullføres. 

Så jeg håper dette blogginnlegget kan pushe meg akkurat passe i disse ferdigstillingstider,

slik at fortsettelsen av disse prosjektene kan bli like spennende som begynnelsen. 

 Jeg har oppgradert systemet mitt litt siden sist også. 

En tur på Clas Ohlson resulterte i mange små rom til knappesamlinga. 

I utgangspunktet ville jeg ha en sånn metall-tepose-boks, men etter å ha titta litt for lenge i verktøyavdelinga, 

endte jeg opp med en boks med flere smårom i stedet for teboksen. (Heldigvis.)

Knappene mine har ligget i en pose, i småposer, så altfor lenge, 

så det var virkelig på tide å bringe dem ut i lyset. 

Jeg er superfornøyd:
nå kan jeg se på alle knappene mine hver eneste dag om jeg vil!