Her er jeg!

Omsider (og på høy tid!) titter jeg fram fra oppussingsland.

All fritid spises opp, så strikking bedriver jeg stort sett bare med i miniformat.

Amandaprosjektet f.eks, er noe smått som det stadig går litt framover med.

Jeg er ferdig med et teppe, og er på god vei med nummer 2.
Etter å ha forhørt meg litt har jeg kommet fram til at jeg vil lage tepper av garnet jeg fikk av Nøstebarn. Tepper er i følge mine kilder det mest praktiske til de aller minste, og kan fint puttes inn i en kuvøse uten å klusse til eventuelle ledninger med tilførsler av ulike slag. De kan dekke til hva det måtte være, og passer lenger enn en lue.

Til teppene legger jeg opp 70 masker på antikke 6mm bjørkepinner (supre arvegods!)

og strikker så langt at teppet blir formet som et ark. Teppene blir litt større enn A3-størrelsen, men ettersom garnet er florlett, tenker jeg at det skal gå bra. Rundt kanten: en søt, men kjønnsnøytral picot.

Jeg er virkelig lei meg for at bloggen min (og jeg) er overmåte superkjipe for tiden.

Det er nesten hjerteskjærende og trist, men høyst nødvendig.

Oppussing, oppussing, oppussing. 

Men mindre strikke-og bloggetid betyr heldigvis også

 herlig tilfredsstillende, inspirerende og givende timer med egenlaging av hjem. 

Og det er godt.

Jeg må si jeg takker de høyere makter for at jeg ikke blogger om oppussing vanligvis. 

Da kunne det kommet til å dukke opp bilder av f.eks pussestøv, avskallete, gamle finisher og sparkel.
Eller radiatorer:

Pluss en stor mengde klaging over at radiatorpensler ikke har en utforming som ligner mer på en tannbørste. Radiatorer er nemlig det nye hatobjektet her i huset.
Sånn foregår det:
Klumpete, gammel og avflasset maling.
Pusse ned. Utjevne.
Vaske.
Maskere.
Male med radiatorpensel...
Rive seg i håret.
Prøve å male med hendene.
Prøve å male med en sokk.
Prøve å male med en svamp.
Prøve å male med radiatorpenselen igjen.
Gråtepause i 24 timer.
Slurvemale strøk nr 2.
Ferdig.
Gudbedre, sier bare jeg.
Jeg gleder meg til vi snakkes igjen!

Innimellom alt det andre

 Heldigvis blir det tid til litt enkel strikk innimellom jobb og alt pussestøvet i den nye leiligheten. 

(Vi tar alle listene, og de utallige malingsstrøkene som har blitt lagt siden lenge før krigen.)

Gavekurven fylles, og det er pulsvarmere som spretter av pinnen.

Garn: Hifa Alv, grå. 12 gram (84 meter)

Pinne: 3mm

Oppskrift: Høstvarmere, med hullkant, 30 riller

Dette garnet er supertynt, men pinne 3 ble riktig allikevel. 

Pulsvarmerene ble luftige og de klør ikke. 

Garn: Indiecita Alpakka, hvit. 29 gram (93 meter)

Pinne: 3 mm

Oppskrift: Høstvarmere, uten hullkant, 30 riller

Neste gang jeg bruker denne alpakkaen skal jeg bruke pinne 2,5. Myke, varme og deilige i alpakka.

Jeg melder meg på Pinnekrokens utfordring "noe som varmer" med disse. 

Hurra for strikkekonkurranser!

Herlig herrehals

Jeg elsker gulhalsen min! Jeg har den på nesten hele tiden. Den fungerer som et skjold foran nedre del av ansiktet i høstkulda, og kan dyttes ned under haka innendørs. Myk, temperaturregulerende og rett og slett: herlig.

Kjæresten ønsket seg også en sånn en. I en mer maskulin variant, riktignok. Og etter å ha tatt seg et bad i Finnullrester på stuegulvet, kom han fram til fargepaletten han ønska seg: den skulle strikkes i grå og svarte striper.

Jeg har brukt samme fremgangsmåte og oppbygning som på damehalsen: 80 masker på pinne 5,5. Når halsen hadde en passelig lengde, begynte jeg å legge ut masker for å få den til å ligge fint under jakka. Jeg la ut 4 masker på samme sted hver omgang, i 16 omganger. Dette ga en praktisk firedelt form, akkurat som bestilt. Nederst hekla jeg en macho picotkant i svart. Og selv om jeg undra meg fælt da ønsket om en sånn type heklekant ble lagt fram, synes jeg tovinga gjorde det hele riktig så fint.

I siste liten melder jeg denne halsen på i utfordringen til Pinnekroken. Denne gangen søkes det noe til mannen, noe maskuling og røft, med litt "edge". Og picotkant er jo en fin "edge", selv om damene som driver utfordringsbloggen regna med å få inn svært få bidrag med blondekant.

Deilige høstvarmere

Det begynte med at mamma trengte pulsvarmere. Og fordi hun er den beste mammaen i verden, får hun jo det. Ønsket hennes var noe rent og enkelt, med en blondekant ytterst. Mens ønsket mitt var å få brukt opp noen rester. En ganske så perfekt match altså. Jeg har brukt litt tid på å teste ut forskjellige tanker, og til nå er 9 (NI!) par ferdige. Nok en gang får jeg bekreftet at jeg er av typen som ikke klarer å gi meg når jeg først er i gang. 

Ni pulsvarmerpar, i ni forskjellige garntyper. Og flere skal det bli, for jeg er ennå ikke lei. Jeg trenger vel ikke nevne at det tiende paret allerede er på pinnene..?
Jeg tror også at jeg har funnet en definitiv restegarnredning. Det er nemlig dette jeg skal lage av alle de nydelige smånøstene mine som er altfor små til å bli noe stort.

Enda et pluss er at min kjære mor kan velge og vrake i farger og kvaliteter. (Hvilke vil du ha, mamma?)

Og jeg får laget fine smågaver som hører hjemme i kategorien obligatorisk høsttilbehør.
Storgevinst her altså.

Etter masse strikking, prøving, feiling og småflikking har det hele også endt opp som et nedskrevet mønster. Jeg har jo alle notatene, så hvorfor ikke dele dem med de som har lyst til å se? Etter å ha utfoldt meg i gratismønstre i åresvis, synes jeg det er godt å kunne gi noe gratis tilbake.

Harde fakta: 

Garn: Omtrent 100 meter tynt hvasomhelstgarn. Jeg har blant annet prøvd alpakka, tynt sokkegarn og 2-tråds lammeull. Til nå er faktisk Ekstra fin merino fra Arwetta og lammeullstyper favoritten.
Pinne: 2,5mm eller 3mm, noe som matcher en strikkefasthet på 29 masker pr 10 cm.
Størrelse: Jeg har skrevet ned en omtrent medium. Men ved å bruke tjukkere garn/gå opp eller ned en pinnestørrelse, kan det lett varieres. Rillestrikk er i tillegg superelastisk.

Mønsteret finnes her. Pulsvarmerene har jeg kalt Høstvarmere (fordi det er høst, og fordi de varmer).

Strikkefakta: Pulsvarmerene strikkes fram og tilbake i rillestrikk, altså ingen vrange masker overhodet. Man strikker en firkanta hoveddel, før alle maskene "felles" sakte, men sikkert, inn i kantborddelen. En fiffig og gøyal konstruksjon.
I følge meg er pulsvarmerene også en perfekt miks av teknikker. Jeg er av typen som gjerne kan bedrive kjedelig og tankeløs strikking i en periode. Men så blir jeg lei, og trenger noe mer utfordrende, noe jeg kan pirke litt med. En mønsterbord, et lace-parti, eller en blondekant av noe slag. Og på disse pulsvarmerene synes jeg pirkepartiet kommer etter et akkurat passelig langt nok parti tankeløsstrikk. Det geniale er jo at man kan strikke akkurat så langt man gidder/har garn nok til/ føler at kan passe, før man begynner med kanten. Motiverende!

Tusen takk til Ingunn som har kommet med tilbakemeldinger og teststrikka på høygir.

"Kraften" i hjemmestrikkutgave

I slutten av september var jeg i femårsdag, og ettersom jeg sjelden gir bort noe annet enn hjemmestrikk, måtte jeg jo lage en praktisk genser. For praktiske ullgensere kan man ikke få nok av (synes jeg).
Det var riktignok ikke hjemmestrikka genser som stod øverst på ønskelista til den unge mannen, men at det var et mønster fra Star Wars, og at det til og med stod på engelsk, hjalp nok litt.

Jeg støtte på noen problemer da jeg skulle strikke en genser til et hurtigvoksende barn som befinner seg i en annen by. Å ikke ha sett ham på et halvt år, gjorde ikke saken noe bedre. Men gjennom heftig sms-ing med mammaen i løpet av blant annet en 7 timer lang togtur (der mesteparten av strikkinga ble gjort, hurra for tog!), ble genseren stor nok til å kanskje kunne passe til neste år også. Akkurat som jeg hadde tenkt.

Oppskrift: Jeg tok utgangspunkt i 6årsmaskeantallet til  #1945 Bestefartrøye i 2-trådsgarn fra Nøstebarnboka, resten ble strikka etter eget hode og bursdagsbarnets mål.
Garn: New Zealand Lammeuld fra Filcolana, 96 gram av farge 951. Jeg spedde på med rester av hvit Duo (100% merino) og antrasittfarget silkeull (20/80).
Størrelse: 5-6 år-ish
Pinne: 2,5 mm og 3,25 mm (3,25 er visst det mest passende for meg mtp nøstebarnstrikkefastheten)
Annet: Nederst på kanten strikket jeg en bord med 2 repetisjoner "May the force be with you". Maskeantallet gjorde at teksten akkurat klarte å fylle hele forsiden én gang, og baksiden én gang.
Over skriften lagde jeg mange utgaver av R2D2.
Reglanfelling: kun rettmasker. Jeg droppa hele knappestolpen (synes det ble tøffere uten) og strikka genseren høyere bak, før jeg felte, litt tidligere enn oppskriften sier.
Økningene på armene er gjort sjeldnere enn i oppskriften, jeg synes armene får bedre fasong da.
De kule mønstrene fant jeg her. Spesielt interesserte kan forresten finne Darth Vader her.

Dagens puls

Rosa er en farge som sjelden sees hjemme hos hun som så absolutt ikke har håndmodellhender.

Men ute på tur går det an.

Dette er Tynn Alpakka fra DSA.

Høstvarmere

I dag: en liten forsmak på noe som kommer. Heldige meg som har Ingunn!

Kveldshimmelsk hals

Jeg har laget en ny hals! Herlig kveldshimmelblå, men grøss og gru -så vanskelig å få en ordentlig fargegjengivelse av på bilder i dette blå høstværet.
Men før jeg presenterer den fullstendig, vil jeg komme med en liten(?) kommentar/faktaboks/oppfordring.

Den siste tiden har jeg blitt mer og mer oppmerksom på regler rundt opphavsrett på oppskrifter, samt salg av andres håndarbeidsdesign. Å publisere sitt første mønster fordrer jo at man vet litt om slik.
Annepålandet hadde et godt innlegg om strikerettigheter her om dagen (inspirert av dette innlegget hos Via Lisa). Innlegget til Anne inspirerte meg til å skrive dette, og jeg anbefaler det på det varmeste (les gjerne kommentarene også).
For hvilke regler gjelder når man vil selge egenstrikkede varianter av andres design, på Epla eller julemarked for eksempel? De færreste er nok klar over at man i følge åndsverkloven ikke har lov til å selge slike gjengivelser. Med mindre designeren sier det er greit, selvsagt.
Mange av de samme reglene gjelder for mønstre og opphavsrett. Når kan man egentlig kalle et mønster egenkomponert? Og hva skal til for at man skal kunne kalle det sitt, selge, publisere eller tjene penger på det?
Her vet jeg at mange er usikre.

Jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg at bladene nederst på halsmønsteret jeg publiserte nylig, er inspirert av Haruni-avarten (Haruni med kun en del av ytterborden). Derfor kontaktet jeg rett og slett den fantastiske designeren Emily Ross. Ja, hun som har laget mønsteret til det berømte Haruni-sjalet.
For med en tydelig inspirasjonskilde er det jo på sin plass å undersøke litt (ærefrykt eller ei...).
Selv om jeg bare var inspirert av en avart, og halsmønsteret egentlig er en helt annen greie enn et lace-sjal, syntes jeg at å kontakte inspirasjonskilden, for å legge fram saken, var en lur løsning. Og jeg har erfart at å spørre om råd og hjelp når man er usikker, er smart. Da slipper man å gå rundt og lure.

Til min store glede synes Emily at halsen min er "really lovely"! Lace-blader har eksistert i all strikketid, og som hun sier, så hentet jo også hun inspirasjonen sin fra et sted.
Selve opphavet til sånne typer laceblader er det vanskelig å vite noe om. Sannsynligvis er 70-årsgrensa nådd, og rettighetene har for lengst blitt overført til kulturarven. Og i den kategorien kan vi plassere en hel haug av mønstre. For hvor mange utgivelser og versjoner finnes det vel ikke av sådanne gamle mønstre? Feather and fan, (olde-/?) bestemorshekleruta, selburosa, firkanttøfler eller den lille Kiri-lignende bladborden? Utallige.
Også Emily mener at "ingenting er nytt under solen", og at alt handler om hvordan man setter sammen teknikker og form. Hun støtter publiseringen min, ønsker meg masse lykke til med utgivelsen, og oppfordrer meg til å være stolt av arbeidet jeg har gjort med den.
Og for ordens skyld vil jeg nevne at Emily synes det er helt greit at jeg refererer til henne her, nevner henne som inspirasjonskilde og blogger om samtalen vi hadde.

Så før jeg presenterer den nye halsen vil jeg benytte anledningen til å oppfordre alle som er usikre til å spørre. Da føles det mye bedre å publisere, lage, selge, vite.. at det man har laget er i tråd med lover, regler, etikk og normal folkeskikk. Det verste som kan skje er jo at man får et nei.

Nå: over til den herlige blå halsen!
Garn: 100 gram blå Kauni, farge FF2
Pinne: 5,5 liten rundpinne og heklenål nr 4,5
Oppskrift: min egen "Herlig hals", den er gratis og du finner den her.
Nye erfaringer: Kaunien endte faktisk opp med å tove seg helt sammen!
(Jeg vasket den sammen med en kjole, kanskje det kan ha noe med det å gjøre?)
Tuben jeg hadde strikket kom ut som en lang, flat ting, med to-sidig blonde nederst. Dette løste jeg ved å balsambade den litt (for å mykgjøre fibrene), før jeg forsiktig (øh..) reiv og sleit den fra hverandre. Deretter slang jeg den inn i maskinen for en ekstra skyll og sentrifuge. Det fungerte kjempebra. Litt hardere tova, men det løste seg med strekk-og-tørk-flatt-metoden. Toving er (og blir )spennende!
Men jeg er fornøyd, og det håper jeg at mottakeren også blir -sånn rundt slutten av desember.

Luefest

Jeg og den herlige mannen jeg bor sammen med har nettopp kjøpt oss leilighet, og for å kunne utelukke absolutt alle muligheter for å rote meg selv inn i en privat finanskrise, tok jeg en avgjørelse da vi kjøpte:
jeg skal ikke kjøpe meg nye strikkerelaterte produkter før jul. 
Jeg har så altfor, altfor mye garn som det er, og lagrene har godt av å nektes påfyll for en stund.
Men det er jo typisk: jeg har mer lyst på nytt garn nå, enn jeg har hatt noen sinne. Jeg innser at jeg har valgt meg feil sesong for garnkjøpestopp..
Allikevel har jeg klart å holde løftet mitt hittil (kun med unntak av 2 nydelige glassknapper og 6 strømpepinner kjøpt for en tier på Fretex -jeg klarte ikke å gå fra dem!), og jeg har så smått begynt å minske i garnlagrene.

Men det kommer stadig påfyll i samlinga. Som da jeg fikk "låne" litt garn på Trondheimsbesøk. Den supreste Irene lot meg tigge til meg en del alpakkanøster fordi jeg ikke hadde med meg nok garn til ferieturen.

Tilsammen 6 nøster Alpakka fra Drops har blitt noen luer. 2 nøster av hver av fargene sennep (2923), mosegrønn (7895) og melert brun-med-innslag-av-rødt-og-grønt (5470).
En etter en har en ny lue falt av pinnene, en slags innimellom-alt-annet-strikk. Kjekt og greit og praktisk. Og det er utrolig morsomt å improvisere teknikker underveis. 

Selv om teknikkene på alle luene er forskjellige, har jeg strikket dem over samme grunntanke: 

132 masker på pinne 3. Vrangbord i en stund, før jeg skiftet til pinne 3,5 

og improviserte med striper og/eller struktur underveis. 

Gøyal strikk, supre gaver og en lur måte å unngå restegarn på.
Takk Irene!

True Blood

Helt siden jeg flytta inn i den gule halsen min, har jeg fantasert om å lage flere.
Og garnlageret mitt avgjorde at hals nummer 2 måtte bli en hals for oss som er
over gjennomsnittet glad i de som er glad i liksomblod (jfr. serien True Blood).

Halsen er så deilig, den er enkel å lage og fantastisk anvendelig. 

Denne gangen har jeg testa ideen min med Finull,

og det er virkelig utrolig hvor mykt resultatet blir etter en vask!

 Suksessen med den gule halsen har også resultert i et nedskrevet mønster! 

Jeg har laget en .pdf og lagt den ut til gratis nedlasting på Ravelry. 

Jeg håper inderlig at mønsteret er mulig å forstå for andre enn meg, 

og at jeg har klart å forklare meg på en noenlunde grei måte. 

Hvis ikke må dere bare si ifra, sånn at jeg kan gjøre om litt. 

For om noen har lyst til å prøve seg, blir jeg superglad. 

Åh, så spennende!

Garn: Finull fra Rauma, blodburgunder, farge 425

Pinne: 5,5 og heklenål 4
Vekt: 90 gram

Mønster: Egenkomponert, og gratis på Ravelry her.

Skjef uten slutt

Jeg bor (beleilig nok?) rett ved Du Store Alpakka sitt utsalg i Oslo. Og da det var salg på Tynn Alpakka i sommer, klarte jeg ikke å dy meg. Jeg kjøpte blant annet fire melerte brunsvarte, deilige nøster. 

Planen med de mørke nøstene var å lage et slags halsplagg som jeg og den herlige kan byttelånepå.

Og i slutten av august satte jeg i gang. Men strikkinga har tatt overmåte lang tid. Det var ensformig arbeid, og til tider rett og slett kjedelig, noe som førte til at jeg fort degraderte hele greia til å bli et reisestrikketøy. 

Når man er på ute på tur, og ikke har andre muligheter enn det ene strikketøyet man har med seg, 

er man liksom bare nødt til å strikke i vei. Men det får da være måte på hvor stort strikketøy man klarer å få med seg i veska.

Altså: jeg tør ikke påstå at jeg begir meg ut på noe lignende med det første.

Skjerfet uten slutt viste seg imidlertid å være et svært så vellykket prosjekt. Strukturstrikk er (tross alt) supereffektfullt, og jeg liker looken. Skjerfet er brukbart, varmt, det har fine farger og er velfungerende på alle måter. Og den herlige og jeg kan byttelånepå så mye vi bare vil.

Skjerf uten slutt: 228 masker, dobbel perlestrikk i omtrent 27 cm. 

Garn: Tynn Alpakka fra DSA, melert brunsvart (farge 162)
Pinne: 4
Vekt: 137 gram
Da jeg var kommet godt i gang med de 228 maskene mine i kjedelig dobbel perlestrikk, så jeg at de 200 grammene jeg hadde til rådighet godt kunne avse en god del. Dermed: matchende lue.

Lua: Jeg la opp 132 m på pinne 3,5mm  og strikket 6 cm dobbel vrangbord (2 rett, 2 vrang) før jeg skifta til dobbel perlestrikk. Enkel og grei, og også rimelig kjønnsnøytral. Lua veier nøyaktig 56 gram.

Knøttestrikk

I begynnelsen av forrige uke hadde nøstebloggen til Nøstebarn et fint innlegg om Amandaprosjektet. De ville bidra med ti hesper garn, og lette etter strikkere som ønsker å strikke noe til en god sak.
Og heldige meg får gjøre nettopp det! For noen dager siden fikk jeg dette garnet i posten:

Prosjektet går ut på å strikke til sykehus, og avdelinger for premature og/eller alvorlig syke, nyfødte barn, for å gi dem bedre livsvilkår i de første (og kanskje kritiske) ukene/månedene.
Her har jeg saksa ut litt fra prosjektets hjemmesider:
Små kropper som er syke trenger nemlig ekstra påpass, og mens Amanda lå der, ble vi oppfordra til å strikke til henne. Mest for hennes del; hode, tær og hender er der vi mister mest varme, men også for egen del, for å bryte opp alt det hvite/alt det "unormale" med litt farger, og få det litt "normalt" rundt henne.

Vi fikk også vite at de gjerne skulle hatt flere, helst mange. Det kommer heldigvis alltid nye barn til verden, og noen av dem vil trenge ekstra hjelp. Da kan ei lue, et teppe, et par sokker og kanskje noen votter bety mye. For den lille, og for de som står rundt; Det at noen bryr seg nok til å bruke tid på å strikke/hekle...

Jeg gleder meg til å ta fatt, nyfødtstrikk går jo superfort! Og når formålet er så meningsfullt og fint er det bare hyggelig å strikke småsaker. De ønsker seg fortrinnsvis luer, sokker, votter og tepper, og jeg tror at jeg skal benytte sjansen til å prøve meg på nye farge- og strukturstrikkomboer.
Kanskje jeg skal prøve Nøstebarn sine fine nyfødtgratisoppskrifter også!

Akkurat passe

Etter en storartet Trondheimstur sitter jeg igjen med haugevis av gode minner, fine bilder og nye prosjekter. 

På lørdag ville(?) den fantastiske sønnen til venninna mi være modell for det han fikk i 9månederspresang.

Jeg har blogga om klærne tidligere, men det er jo klart at de må vises fram med noen inni også. 

Her får dere noen smakebiter av den morsomme opplevelsen 

(men ettersom dette er internett, får dere ingen ansikter). 

Rastafaridressen satt som et skudd. 

Den barske nøstebarnjakka passer også denne vinteren:

Og også den grå lammeullsgenseren ble en hit:

Genseren endte opp med "ædda-bædda"-knapper fra Snella og Petronella. 

Kjekt at lillemannen har en så herlig og knappesamlende mor! 

Heldig hals

Jeg kjøpte et guloransje ullnøste i en garnbutikk en gang, med en fantastisk farge jeg er hinsides forelska i. Nøstet har ligget i kurven sin og ropt på meg lenge. Men hva bruker man en så nydelig, nesten flammeaktig, fyldig og frisk klump på? Hva kan være verdt en så fin farge?

Svaret fant jeg når jeg fant fram vinterjakka mi, fargen passer perfekt til den blå jakka. Det var avgjort: dette måtte bli en hals til meg selv.

Garn: 100 gram Tines, minner om PT2.
Pinne: 5,5 mm
Mønster: fra hodet, bladene inspirert av deler av ytterborden til det velkjente Haruni-sjalet.
Slik gjorde jeg: Jeg la opp 80 masker. Strikket og strikket, rundt og rundt. Superpraktisk film-strikk, med rettstrikk hele veien. Med 22 gram garn igjen, kom jeg på: Haruni-borden er delelig på 20! Og hva ville vel ikke vært bedre enn en bord som utvider seg littegrann nederst? Smart, synes jeg. Da unngår jeg en glippe mellom halsens slutt og jakkekragen. De siste 22 grammene gikk dermed med til bladborden. Jeg gjorde om litt på Haruniborden, og strikket den rundtogrundt. Jeg hadde 3 meter garn igjen da kanten var ferdigheklet. Heklinga ble gjort med dobbelt garn, for å få litt tyngde i kanten.
Da trådene var festet slang jeg hele greia i vaskemaskinen. Litt for å mykgjøre, litt fordi at den var stor. Den kom ut derfra i en akkurat passelig, tovet og supermyk stand. Flaks! Og glede fra ende til annen.

Jeg hiver meg på utfordringen til Pinnekroken denne gangen også, jeg.
Utfordring 13 lyder: "toving".

Tøffelbonanza

Etter min mening er tøfler noe man alltid har bruk for. 

Tova tøfler varmer så godt! 

Av og til kan det nesten bli for mye av det gode. 

For mange år siden forelsket jeg meg en en firkanttøffelvariant som jeg siden har utviklet etter eget behag. 

Jeg har oppdaget at å bestemorhekle noen av rutene i lapperemsa, gir tøflene et fargerikt (og humoristisk?) preg. Og jeg hekler ofte bestemorruter til disse tøflene. Det er en genial måte å bli kvitt rester på, selv om man innimellom ender opp med et nokså fiffig resultat. 

I august 2008 skrev jeg dette i et innlegg her på bloggen: 

"Jeg elsker å lage tova tøfler til alle jeg kjenner, og har sikkert laga over 100 par gjennom tidene. 

De er så gode å ha på, og et must til kalde vintre. Jeg fant en oppskrift på nett for lenge sida, 

og er veldig usikker på hvem som har rettighetene til designet. 

Jeg har imidlertid laga min egen versjon, utarbeida ut fra bilder jeg har sett av liknende tøfler. 

I etterkant har jeg hørt at Husfliden har rettighetene til et liknende design, 

men jeg har også sett tøflene i konkurrerende butikker, til og med i andre land."

Og dette stemmer godt fremdels. 

I tillegg vet jeg faktisk ennå ikke hvor opphavet til disse tøflene kommer fra. 

Men jeg har laget en egen oppskrift, den kan dere finne her. Jeg følger aldri den oppskriften slavisk, den utvikles og forbedres fra gang til gang, men den er et godt utgangspunkt. Og størrelsene, de avhenger jo av vaskemaskiner, strikkefasthet, garn og denslags. Så noen pålitelig størrelsesguide har jeg dessverre heller ikke. Under minuttene med bildetagning på sofaen i går ettermiddag, fant jeg også ut at kun ett av parene jeg har laget passer perfekt til noen i denne husstanden. De fleste av disse tøflene må dermed bli gaver, eller toves igjen, slik at de blir mindre.

Torun vant et par tøfler i bloggkonkurransen min i sommer. Ønsket lød: blå eller lilla, varme og gode. 

Nå er tøflene endelig overlevert, fine og ensfaget blå og svarte (som de over, men i blått). 

Nydelige. Men bildebevisene har jeg klart å miste! 

Men jeg lover, konkurransen (med regler og det hele) ble riktig utført, og til og med riktig avsluttet.
(Eller hva, Torun?)

Tusen takk til utfordringsbloggen Pinnekroken som har gitt meg motivasjon i forhold til å ferdigstille alle disse tøyremsene. Noen par ble strikket/heklet i august, de fleste i september. Men toving, fotografering og blogging, ville aldri skjedd så raskt dersom ikke dere hadde hatt en fottøyutfordring denne måneden. Så dette føles godt. Ferdig, hurra!

Og gurimeg, med disse kan jeg faktisk bli med i både hekle- og strikkekonkurransen!

Lilla lykke

Ingenting er som å gi bort noe man vet kommer til å bli brukt. Og denne kjolen "måtte" jeg bare strikke.
Det faktum at det bare tok 3 dager fra jeg la opp de første maskene til kjolen lå til tørk, sier sitt.
Mottakeren var selvsagt: lille Fie. Og selv om alt kler den smukke, synes jeg denne kjolen tar kaka.

Oppskrift: Magda av Tora Frøseth.
Garn: New Zealand Lammeuld fra Filcolana, skittenlilla (farge 247, Heather)
Pinner: 2,5 mm og 3 mm
Størrelse: 4 år
Vekt: 97 gram
Knapp: en lillarosa, enslig perlemorknapp plukket med fra en restekurv jeg gikk forbi en gang.
Mods: Jeg la opp til størrelse 6 år. Dette gjorde jeg for å få halsåpninga litt videre, slik at ulla ikke ble liggende mot huden i halsen. Jeg fulgte 6-årsinstruksene fram til jeg hadde økt til maskeantallet for str 4 år ved armene. Derfra fortsatte jeg i str 4 år.
Fellingene for å få puffermer på toppen av ytterst på armene: felte raskere enn mønsteret sier, for å få større puff-effekt. I tillegg felte jeg to masker ekstra i overgangen mellom skulderen og perlestrikken, for å forsterke effekten ytterligere. Jeg strikket en omgang perlestrikk mindre enn det oppskriften sier før jeg felte. Dette for å få en nettere skulder.
Økingene nedover kjolen gjorde jeg hver 10 omgang, og med 2 m i hver side, hver gang. Dermed ble kjolen symmetrisk, og mønsteret kunne legges ut likt på hver side. Før jeg felte strikket jeg 36 cm, målt fra under armene.
Jeg lagde alle økningene ved å lage en omvendt løkke rundt pinnen, det synes jeg gir et jevnere resultat.

Kjolen ser fantastisk ut på, og varmer akkurat passelig utenpå f.eks. en tynn genser.
Og jeg er veldig fornøyd med garnvalget: tynn og lett.

Å bruke knappene mine som fotograferingsbestikkelse var superlurt.

Selv om det endte opp i kanskje litt for mange bilder til bloggbruk?
Knappene er utrolig populære når noen fra den yngre garde kommer på besøk.
Og dessuten: makan til pedagogisk leketøy! 

Dersom man ønsker et matematikkfaglig fokus på leken, er altså dette et hett tips. 

 

Med fare for å bli en førskolelærerblogg, her er noen stikkord for
voksenstyrt mattelek som kan gjøres under en fotoshoot:

sortering, kategorisering, telling, størrelse, sammenlikning, addisjon, subtraksjon, farger, figurer, former, dyr..

Og sånn kunne vi holde på i det uendelige. Utrolig inspirerende!

Den barnestyrte leken viste seg å gå ut på mye av det samme, 

men inneholdt også undring, fantasiutfoldelse, rollelek og utforsking av 

"hva skjer dersom jeg sørger for å rote til hele systemet, og kaster alle knappene utover gulvet?"

Det viste seg at det ikke skjedde stort.. 

Det var faktisk ingen som brydde seg nevneverdig om nøyaktig hvor knappene lå, 

de ga oss mye glede uansett hvor de var. 

 Jeg kommer definitivt til å strikke flere Magdaer. For en kjole! Og for en oppskrift!

Fantastisk lettforståelig og godt skrevet, i tillegg til å gi et nydelig resultat. 

Dette bildet ble tatt for noen uker siden.
Å få delta i hele prosessen er noe denne frøkna setter stor pris på:
"nøste garnet selv?"

Ja, gjerne det!