Deilige høstvarmere

Det begynte med at mamma trengte pulsvarmere. Og fordi hun er den beste mammaen i verden, får hun jo det. Ønsket hennes var noe rent og enkelt, med en blondekant ytterst. Mens ønsket mitt var å få brukt opp noen rester. En ganske så perfekt match altså. Jeg har brukt litt tid på å teste ut forskjellige tanker, og til nå er 9 (NI!) par ferdige. Nok en gang får jeg bekreftet at jeg er av typen som ikke klarer å gi meg når jeg først er i gang. 

Ni pulsvarmerpar, i ni forskjellige garntyper. Og flere skal det bli, for jeg er ennå ikke lei. Jeg trenger vel ikke nevne at det tiende paret allerede er på pinnene..?
Jeg tror også at jeg har funnet en definitiv restegarnredning. Det er nemlig dette jeg skal lage av alle de nydelige smånøstene mine som er altfor små til å bli noe stort.

Enda et pluss er at min kjære mor kan velge og vrake i farger og kvaliteter. (Hvilke vil du ha, mamma?)

Og jeg får laget fine smågaver som hører hjemme i kategorien obligatorisk høsttilbehør.
Storgevinst her altså.

Etter masse strikking, prøving, feiling og småflikking har det hele også endt opp som et nedskrevet mønster. Jeg har jo alle notatene, så hvorfor ikke dele dem med de som har lyst til å se? Etter å ha utfoldt meg i gratismønstre i åresvis, synes jeg det er godt å kunne gi noe gratis tilbake.

Harde fakta: 

Garn: Omtrent 100 meter tynt hvasomhelstgarn. Jeg har blant annet prøvd alpakka, tynt sokkegarn og 2-tråds lammeull. Til nå er faktisk Ekstra fin merino fra Arwetta og lammeullstyper favoritten.
Pinne: 2,5mm eller 3mm, noe som matcher en strikkefasthet på 29 masker pr 10 cm.
Størrelse: Jeg har skrevet ned en omtrent medium. Men ved å bruke tjukkere garn/gå opp eller ned en pinnestørrelse, kan det lett varieres. Rillestrikk er i tillegg superelastisk.

Mønsteret finnes her. Pulsvarmerene har jeg kalt Høstvarmere (fordi det er høst, og fordi de varmer).

Strikkefakta: Pulsvarmerene strikkes fram og tilbake i rillestrikk, altså ingen vrange masker overhodet. Man strikker en firkanta hoveddel, før alle maskene "felles" sakte, men sikkert, inn i kantborddelen. En fiffig og gøyal konstruksjon.
I følge meg er pulsvarmerene også en perfekt miks av teknikker. Jeg er av typen som gjerne kan bedrive kjedelig og tankeløs strikking i en periode. Men så blir jeg lei, og trenger noe mer utfordrende, noe jeg kan pirke litt med. En mønsterbord, et lace-parti, eller en blondekant av noe slag. Og på disse pulsvarmerene synes jeg pirkepartiet kommer etter et akkurat passelig langt nok parti tankeløsstrikk. Det geniale er jo at man kan strikke akkurat så langt man gidder/har garn nok til/ føler at kan passe, før man begynner med kanten. Motiverende!

Tusen takk til Ingunn som har kommet med tilbakemeldinger og teststrikka på høygir.